Gjenferd av Jo Nesbø

Harry Hole er tilbake i Oslo etter tre år i Hong Kong. En ung rusmisbruker er blitt skutt i brystet og drept, og drapsmannen er arrestert. Det ser ut til å være en opplagt sak. Et oppgjør mellom to narkomane, en uvesentlig hendelse ingen bryr seg om. Likevel er Harry tilbake i Oslo for personlig å etterforske saken. Gutten som er arrestert for drapet er nemlig Oleg Fauke; sønnen til Harrys store kjærlighet Rakel, og den eneste gutten som noen gang har kalt Harry for pappa.

Harry jakter på sannheten om hva som egentlig skjedde den ettermiddagen i juli da Gusto Hanssen ble drept. For å finne svaret må Harry skaffe seg oversikt over det nye rusmiljøet i Oslo, hvor alt dreier seg om det nye stoffet som omsettes på Plata. Stoffet kalles fiolin, og har satt omsetningen av heroin ut av spill. Fiolin er sterkere, men medfører færre overdosedødsfall, noe politikerne og allmennheten er svært fornøyd med. Bakmannen kalles Dubai, en skygge ingen har sett, men som allerede har fått et rykte på seg som får alle involverte i omsetningen av fiolin til å holde kjeft. Advarslene Harry mottar er tydelige: Hvis han ikke lar saken være i fred, kommer han til å dø.

Gjenferd er en sterk reise inn i Oslos tunge rusmiljø, en brutal og nådeløs virkelighet de fleste av oss bare ser bruddstykker av utenfra. Vi får innblikk i alle de involverte leddene av narkotikahandel og -misbruk. Smuglerne, bakmennene, politikerne, selgerne, brukerne og de pårørende veves alle inn i romanen, med sine historier og grunner til å være der de er. Hvem som tjener på andres elendighet, og hvordan elendigheten sprer seg. 

Spenningen er jevn fra første side fordi leseren både lurer på hvem som er morderen, og hva som er motivasjonen bak drapet.

 Det viktigste spørsmålet i romanen var for meg likevel:

 Hvor gikk det galt med Oleg Fauke?

Svaret får vi gradvis, gjennom den avdøde Gusto Hanssens siste tanker. Han ligger på gulvet i narkoreiret, skutt i brystet, og skal snart dø. Unggutten tenker tilbake på sitt eget liv, i de siste sekundene før han mister bevisstheten. Gustos fortelling er opprørende lesning. Han er fosterbarn, sjeldent vakker, og har klare antisosiale trekk. Han elsker ingen, men er en mester i å lese andres følelser. Innsikten bruker han til å ødelegge alle han kommer tett nok inn på, ved å manipulere, stjele og misbruke andres kjærlighet. Det nærmeste han kommer følelsen av kjærlighet i løpet av sitt korte liv, er rusen.