Aung San Suu Kyi er en bemerkelsesverdig kvinne. Hun har uten tvil vært gjennom mye, og det er dette som gjør at jeg beundrer denne kvinnen. Jeg beundrer hennes evne til å fortsette, hun har mistet sin mann mot kreft, og har levd store deler av sitt voksne liv i husarrest for sitt arbeid og sine meninger.
Noe av det som er mest imponerende om denne kvinnen er hennes evne til å holde seg gående og hvor uegoistisk hun er. Hun har gitt opp sitt liv som en husmor i et velfungerende samfunn for å kjempe for andre rettigheter. Hun setter folket sitt foran seg selv, og blir på den måten et slags ikon for Burmesernes kamp for demokrati. Hennes tanke om at demokrati i Burma er mer verdt enn hennes egent liv er så solidarisk at jeg som en sosialist ikke kan gjøre annet enn å bøye meg i støvet.
Filmen "The Lady of No Fear" føler jeg filmatisk sett ikke sender det rette bildet til alle. Historien i seg selv skaper et godt bilde av Aung San Suu Kyi, men filmatisk føler jeg ikke filmen sender budskapet den burde, du kan si det sånn at den ikke trykker på de empatiske knappene våres. Filmen er stort sett informativ og laget etter boken. Jeg føler ikke at Anne Gyrithe Bonnes klarer å engasjere publikumet og skape noe annet enn et firkantet bilde av Aung San Suu Kyi, og får ikke frem hvor sterk denne historien egentlig er.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar